Bak årets første utepils i Oslo ligger det mye mer enn alkoholtørste nordmenn | Akan.no

Bak årets første utepils i Oslo ligger det mye mer enn alkoholtørste nordmenn

Publisert: 03.06.2021

At man prioriterer gjenåpning av alkoholskjenking, restauranter og utesteder før mye annet har fått mye oppmerksomhet. Og kanskje legger jeg ekstra godt merke til det fordi jeg jobber i Akan kompetansesenter. Men er det egentlig utepilsen som ble prioritert?

Som Osloborger må jeg innrømme at jeg nesten ble litt sentimental forrige uke da byen jeg bor i tok et nytt steg mot en åpen by etter mer eller mindre 6 måneder med stengte dører. For den opplevelsen av liv, glede og vitalitet i byen er det lenge siden jeg har kjent på. Samtidig har jeg en litt avventende følelse, fordi vi har lært dette året at ting kan snu over natten når det gjelder denne pandemien. Det ble ekstra synlig når Trondheim stengte ned, omtrent samtidig som Oslo åpnet opp.

At man prioriterer gjenåpning av alkoholskjenking, restauranter og utesteder før mye annet har fått mye oppmerksomhet. Og kanskje legger jeg ekstra godt merke til det fordi jeg jobber i Akan kompetansesenter. Oslo som landets største by følges naturlig nok tett av nasjonale medier og det blir debattert i stuer, møterom, lokalaviser og i sosiale medier. Og som Osloborger får jeg høre de mange meningene fra både nære og mer perifere kontakter i mitt eget nettverk om hva som bør være den riktige prioriteringen av rekkefølge i gjenåpningen. Jeg har også mine personlige meninger om det. Men en ting er sikkert. Jeg er glad for at jeg slipper å være den som tar disse valgene som uansett prioritering vil gi fordeler og ulemper for hver og en av oss.

 

Å komme tilbake på jobb var den største gaven hun kunne få.

Da jeg skulle møte en kompis for årets første utepils sist helg var det med blande følelser. Det føltes litt rart å se så mange mennesker på en gang, til tross for at folk fulgte smittevernreglene den tiden vi satt der. For man følger litt ekstra med og meters-regelen ligger fortsatt langt fremme i bevisstheten. De har åpnet opp og det er lov, men samtidig føler man at man gjør noe galt. Burde vi kanskje bare blitt hjemme? Det finnes tross alt viktigere ting enn en øl ute på årets første ordentlige sommerdag. Men møtet med servitøren som serverte meg min første utepils i 2021 fjernet min dårlige samvittighet.

Jeg har ikke møtt et større smil og en større arbeidsglede enn det jeg ble møtt med av alenemoren som serverte meg sist fredag. Endelig, ENDELIG, hadde hun fått komme tilbake på jobb! Hun hadde vært så glad at hun gråt da hun fikk beskjed om at de skulle åpne. Endelig skulle hun få tjene sine egne penger igjen. Endelig skulle hun kunne si til sin egen datter at de fikk råd til flere av de aktivitetene datteren hennes ønsket å gjøre i sommer. Og kanskje ville det igjen bli rom i økonomien til at datteren kan være med på de organiserte fritidsaktivitetene hun ønsker til høsten.  For denne servitøren var dette den beste sommergaven hun kunne få.

Hun er ikke alene. På veiledningstelefonen vår gjennom dette året har noen av samtalene jeg har hatt vært med personer som er permittert eller mistet jobben, vi har snakket med ledere som synes det har vært tøft å ikke kunne gi sine ansatte og seg selv forutsigbarhet og trygghet og en jobb å gå til. For en stund siden skrev jeg en blogg som ga innblikk i nettopp noen av disse samtalene For det å ha en jobb å gå til er viktig for oss, både for individet, for familien og for oss som samfunn. Det gir oss stolthet, økonomisk trygghet, betydningsfulle relasjoner og noe meningsfylt å gjøre.

Når overskriftene i mediene handler om at «nå kan vi gå ut å drikke igjen», provoserer det meg og andre at utepilsen til nordmenn ble prioritert fremfor andre ting som oppleves viktigere. Men det var ikke bare det som ble prioritert. For det var vel så mye den alenemoren og hennes datter som ble prioritert. Denne gangen var det hennes tur!

 


Skrevet av: Stian Fjerdingen

Seniorrådgiver i Akan kompetansesenter. Han er utdannet sosionom og har bachelorgrad i drama og teater. Fjerdingen har erfaring med helsefremmende psykososialt arbeid blant minoriteter, og er opptatt av å utfordre tabuområder og forebygge opplevelse av skam i møte mellom enkeltmennesker og samfunnet.